Nathalie

Jeg heter Nathalie (uttales Natali). Jeg har mange kallenavn - som Nickelodion, Nate, Nata, Natti og Natita, men de fleste kaller meg Nikki. I mine 33 år har jeg bodd mellom de syv fjell i Bergen, regnbyen.

Men den ene delen av familien min kommer fra Bolivia. Så jeg er en viking med indianerblod. Selv om jeg alltid har bodd i Norge, så føler jeg meg mer til rette i den latinske kulturen. Jeg er ikke i arbeid, men er utdannet nettverksadministrator og jobbet tidligere som IT-konsulent. Jeg er super nerd og elsker det!

Det som opptar mesteparten av tiden min er barna mine, Izabella på 17 år og David på snart 5 år. Utenom det så prøver jeg å finne mest mulig alenetid. Jeg leter enda..

Som ung mamma stod utfordringene i kø. Jeg tror at det har vært med å forberede meg til det som skulle komme. Fordi jeg er kjempesterk og super tålmodig. Ikke helt som supermann, men som en veldig trøtt, tålmodig og morsom superhelt.

Eventyr er det beste jeg vet, jeg takker aldri nei til det. Sånn endte hele familien opp i Malta. Vi pakket alt vi eide og drog. Vi bodde der i 9 måneder.

Jeg ble fast medlem av Autismeforeldrene i 2020. Jeg ønsket å lære av andre, å dele mine erfaringer for å kanskje gjøre veien litt lettere for noen andre.

Bonusen er at jeg har fått masse nye venner! Både de andre faste damene som både ler og gråter med meg, og mange av følgerne. Mange gode vennskap er skapt. Jeg føler meg ikke like ensom nå lengre, som det jeg gjorde før jeg begynte å snappe.

Jeg brenner for likeverd og åpenhet. Før trodde jeg at det å være åpen kunne hjelpe andre med å ikke føle seg så alene. Nå vet jeg at det gjør det. Jeg ønsker å skape en verden der min sønn og mine barn kan blomstre. En verden som ikke bare aksepterer de som er litt annerledes, men også ser styrkene og alt det gode de har å bidra med.

Min sønn David har barneautisme. For meg var mistankene så sterke, at jeg bare ventet på å få det på et ark. Det var da det begynte. Livet.

Selv om livet så klart var startet for lengst, så skulle jeg nå lære hva David trengte. Miljøet rundt han skulle endres og hele familien skulle læres opp. Vi måtte trene sammen. Han går i barnehagen nå, og der er han igang med TIOBA/EIBI. Så han trener enda mer enn meg akkurat nå. Men han elsker det.

Han elsker å bli utfordret med leker og spill. Han er en skikkelig smarting han der, så det er ikke rart at han trenger mer stimuli for hjernen.

​

David kan ikke snakke og han kan ikke forstå hva som blir sagt. Vi bruker bilder og kroppsspråk, men vi bruker også ordene, for det er jo ordene han kanskje en dag lærer seg. Og hvis ikke, så går det fint det også. Nå er det jo dette vi er vandt med. Han eier heller ikke frykt eller forstår fare. Derfor må vi alltid ha vogn når vi går ut.

Han er den kjærligste gutten jeg har møtt! Det er bare godhet i han. Det finnes ingen som han. Og heldigvis er han bare min!