Mari

Jeg er 29 år, mamma til Kristian på 8 år og samboer med Spiros. Vi er bosatt i Drammen. Studerer økonomi og ledelse, og er på mitt siste år i en bachelor.

På fritiden jobber jeg med organisasjonen. Jeg elsker å være kreativ, og tegner så mye jeg kan. Er også veldig glad i tall og regnskap. Kan kose meg i timesvis med excel.

Våren 2019 ble jeg tipset om å følge snappen. Bare et par måneder senere startet jeg å gjestesnappe, og det er en av de beste avgjørelsene jeg har tatt.

Jeg var midt i en lang depresjon og slet veldig med min identitet som mamma. Dessverre hadde jeg latt andre få fortelle meg at jeg ikke var god nok, og jeg trodde på dem. Som følger av snappen så jeg foreldre som ga brus til frokost, brukte iPad like mye som oss, ikke fikk til å legge om kvelden og kjøpte McDonalds like mange dager i uka som oss. Det var befriende. Så ble jeg fast snapper og har fått meg venner for livet gjennom båndene vi har skapt.

Som snapper er jeg åpen, ærlig og ikke redd for å sette ord på de vanskelige eller tabu tingene. Mitt ønske er å være det samme for følgerne våre, som det snappen var for meg på mitt laveste. Jeg brenner også veldig for at foreldre skal ta vare på sin mentale helse. Jeg sliter fortsatt med ettervirkningene av depresjonen min. Jeg har sosial angst, noe jeg også deler åpent om.

Kristian har diagnosene cerebral parese, barneautisme og generelle uspesifiserte lærevansker. Vår vei mot diagnoser startet i slutten av 2015, når Kristian var 1,5 år og han ikke ville øve på å gå i barnehagen. Kristian ble første gang diagnostisert med barneautisme sommeren 2018, dette ble bekreftet 2 år senere. I 2020 ble også cerebral parese diagnosen endelig satt, og generelle lærevansker. For oss er det en kamp mellom de to hoveddiagnosene han har. Det er ikke alltid plass til at de begge får like mye fokus. Kristian har vært igjennom utallige legebesøk. Bl.a. har han fått botoxbehandling i muskelen i benet sitt, fulgt av gips i 4 uker. Dette ga ingen effekt. I mai 2021 ble han operert, og akillessenen hans ble forlenget. Kristian bruker ortose på benet sitt.

Han har tett oppfølging på skolen.

Jeg har lært at det aller viktigste er å ikke gi opp. At man faktisk blir sterkere av motgang. Vi har vært igjennom mange prøvelser og mørke perioder. Jeg ville likevel aldri vært de foruten. Jeg føler meg ekstremt takknemlig for at jeg er mammaen til Kristian. Og jeg vet endelig at jeg er god nok.