Linn

Jeg ble med som fast snapper for Autismeforeldrene tidlig i 2020. Det var viktig for meg å skape et nettverk med mennesker som opplever noe av det samme som meg. Det er lett å føle at man «står utenfor og ser inn» på livene til andre som ikke har et særlig tyngende omsorgsarbeid. I møte med denne gjengen og alle følgerne våre, har jeg opplevd et varmt og godt felleskap med foreldre, som kjemper mange ulike kamper hver dag.

Jeg er over gjennomsnittet opptatt av helserett, da jeg har opplevd å være pårørende som barn- og pårørende som voksen. Gjennom livet har jeg sett på nært hold, at samfunnet ikke er for alle. Systemet som er ment for å være et sikkerhetsnett, viser seg å ha mange store hull i seg. Å kunne bruke lovverket vårt, sammen med min erfaringsbaserte og faglige kunnskap om praksisen i det offentlige, til å tette noen av disse hullene, er noe jeg virkelig brenner for. Derfor falt studievalget mitt på rettsvitenskap. Jeg har alltid vært interessert i hvordan ting henger sammen. Som barn, er det lite man kan gjøre når man er pårørende. Å ha kjent på dette selv, er noe av drivkraften min i alt jeg gjør.

Jeg ble aleneforsørger for sønnen min i ung alder og valgte å sette kursen mot Trøndelag for å studere. Når han begynte på barneskolen, ble det et svært tydelig skille mellom han og jevnaldrende. Dette førte til utredning gjennom BUP, som igjen resulterte i diagnosene ADHD og autisme. Vi har siden den gang, fått BPA på hjemmebane, spesped og IOP i skole, samt er vi fortsatt under medisinutprøving gjennom BUP.

Det er ikke til å legge under en stol, at kampene aldri tar slutt. Det aller viktigste for meg, er at sønnen min skal få føle på rettferdighet og likebehandling i møte med verden. Han har krav på like mange muligheter som jevnaldrende. Det har også alle andre barn i Norge. Jeg kommer aldri til å slutte å kjempe for det.