Camilla

Jeg er født og oppvokst på Vestlandet, og er eneste rogalending i Autismeforeldrene.

Etter noen år som student i innland og utland endte jeg opp på hjemlige trakter, og bor nå sammen med mann og to små gutter. Jeg er utdannet sosionom og jobber som miljøterapeut på en statlig barnevernsinstitusjon.

Da jeg vokste opp drømte jeg om å bli rik og berømt, og jeg var opptatt av å ha mange ting og fine ting.

Jeg forsto ikke hvorfor noen mente at de rike skulle betale mer skatt. Så klart skulle hvem som helst kunne drive private sykehus og institusjoner. Jeg forsto ikke problemet med at de som hadde mest skulle få velge fritt, mens de som hadde lite måtte nøye seg med det lille de fikk tildelt.

Men så ble jeg voksen, og mamma til en autist. Det har forandret livet mitt på så mange vis. Selvsagt skal de som har mye, bidra mer til fellesskapet. Selvsagt skal de som har lite få mer. Og selvsagt skal det være like rettigheter for alle - rik eller fattig, sterk eller svak, bygd eller by.

Det har vokst frem en rettferdighetssans i meg som jeg ikke hadde før. Og øynene mine ser ting, som jeg ikke så før.

Forstå meg riktig, jeg liker fortsatt fine ting og har respekt for de som har jobbet og slitt for å tjene pengene sine. Og jeg synes selvsagt de er heldige, de som ikke forstår hva det vil si å kjempe for tilværelsen.

Men det er ikke de vi må endre samfunnet for. Det er ikke de som trenger hjelpemidler, ekstra støtte i barnehage, skole, arbeidsliv og hjemme, eller som står i daglige kamper for å holde hodet over vannet. De klarer seg nok.

Min historie med autisme startet høsten 2016. Da var Yme, sønnen min, 2 år. Jeg hadde lite kunnskap om autisme, men kjente sønnen min igjen i det jeg leste om diagnosen, mens jeg lette etter knagger å henge de tegnene jeg så hos han på.

Magefølelsen stemte, februar 2017 fikk han diagnosen barneautisme, og en helt ny verden åpnet seg for meg. En verden med spesialpedagogikk, IOP, IP, søknader, hjelpemidler, frustrasjon, tårer og søvnløse netter. Men også en verden med usannsynlig glede over små fremskritt, med øye for små detaljer, med omsorg og kjærlighet, kampvilje og en ny mening.

Og en verden med mange nydelige folk som jeg aldri ellers ville ha møtt. Jeg har fulgt snappen og vært med i facebook gruppa siden den ble startet i 2018, men jeg våget meg ikke utpå som snapper før juni 2019. Etter det gikk det slag i slag, og siden mars 2020 har jeg vært med som fast snapper.

Nå er snappen, organisasjonen og ikke minst denne gjengen med damer blitt en stor del av livet mitt, og jeg kan ikke se for meg hvordan det hadde vært uten dem.

Sammen med dem håper jeg å bidra til økt kunnskap, økt forståelse og økt romslighet i samfunnet. Et samfunn med færre fordommer, og et samfunn med plass til alle.

Jeg håper også vi kan være med å ta i mot, når en familie plutselig står der i møte med en ny diagnose og verden faller i grus rundt. Når det svirrer tusen tanker i hodet og en ikke vet hvilken retning en skal ta. Da håper jeg vi kan vise vei.