top of page

Nei, mamma er ikke sint.

Dette er et innlegg skrevet av Mari, et av styremedlemmene i organisasjonen.
Jeg er ikke fagperson, og dette er kun basert på personlige erfaringer og informasjon jeg har tillært meg, gjennom snart syv år. Som mor til et barn på autismespekteret, i møtet med barnehage og skole.

Nei, mamma er ikke sint.

For å lære mer om skolevegring, trykk her.


Nei, mamma er ikke sint.

«Kom igjen, da» Jeg dytter foten ned i skoen, i et forsøk på å få den til å skli ned og på plass. Den store, tunge spesial-skoen er endelig på.

Klokken er 9.20 og jeg stresser med å få levert på skolen før 9.30. Ferdig påkledd for tur, kommer jeg på ... Alt av utetøy ligger på skolen. «Fader!!! Det er jo turdag, du må jo ha utebukse.» Jeg løper og leter febrilsk etter en ekstra liggende hjemme. Yes! En gammel, som er løs i strikken rundt venstre ben. Jeg forsøker å få buksa utenpå alt jeg allerede har kledd på. Nei, skoen må av igjen, men nå sitter buksa fast.

«Kom igjen daaaa!!!», sier jeg frustrert.

Stressnivået og angsten øker for hvert sekund som går. Tenker på alle som står og venter. Han reagerer på frustrasjonen min og er på vei i meltdown.

Mamma kan ikke stresse. Mamma må være roen selv. Blid, glad og forklarende. Mamma er hans pekepinn på verden.

«Mamma, glaaad!?», sier han høyt tilbake til meg.

«Nei, mamma er stresset! Vi må kjappe oss, hele klassen din venter.»

«Neeeei, ikke barna», sier han. Nå er meltdown rett rundt hjørnet.

Pust med magen! Pust, pust, pust.

«Det går bra! Se, mamma er blid. Unnskyld gutten min. Mamma ble stresset fordi vi har dårlig tid.» Jeg gir han en klem, for å bekrefte og berolige.


Jeg vet jo egentlig bedre enn dette, likevel går jeg på samme smellen ganske ofte. Hvor jeg stresser, maser og blir frustrert. Jeg tar av han skoene. Buksa går akkurat rundt skinnen på benet. Skoene kommer på igjen.

Mens jeg spenner fast bukseselen sier han lavt: «Mamma, ikke sinna.»


Nei, mamma er ikke sinna. Mamma er stresset, men egentlig er jeg mest redd.

Redd for konsekvensene av å komme så sent. Redd for at sønnen min skal tro at jeg er sint på han hele tiden.


«Nei, mamma er ikke sint», sier jeg igjen, bekreftende, og svelger tårene. Jeg tar et godt tak rundt han og drar han ned på fanget mitt. Jeg koser og nusser på han, til begge ler. Samtidig som hjertet mitt knuses bitte litt til.


Vi kjører de tre minuttene til skolen og haster inn klokken 9.34. I skolegården samler et og et barn seg. Vi rakk det! I det han ser barna, snur han tvert og løper tilbake til bilen. Fortvilet får jeg øyekontakt med en ansatt gjennom glassdørene. Hun kommer for å ta over, og får han med seg ut i skolegården. Og vipps, så er han på vei til skogen. Jeg tusler tilbake til bilen og gråter. Turdagen er i gang, og igjen på parkeringsplassen sitter en mamma med tårene trillene nedover kinn med blågrå ringer under øynene. Da jeg bare har sovet et par timer natten før, i frykt for å ikke starte vekking tidlig nok.


Dette er kun én av rundt tre hundre morgener før skolen vi hittil har opplevd. Teksten over ble skrevet 25. november 2020. Da hadde vi kun vært i skolesystemet i rundt tre måneder. Min sønn har barneautisme og cerebral parese. Utfordringene er mange. Selv om jeg ikke vil betegne han som nonverbal, er språkforståelsen og språket begrenset. Jeg kommer nok aldri til å få svar på dette, men mistanken min er at på grunn av situasjoner som denne, har min sønn problemer med å komme seg på skolen.


Det finnes svært lite statistikk og tall på skolevegringssaker. Men inntrykket etter å ha lest utallige artikler, er at det er lettest å skylde på foreldrene. Det har jeg faktisk full forståelse for når det kommer til egen situasjon. Som en mor som i alle år har latt seg påvirke av stresset og kravene fra instansene, så ser jeg uten tvil hvor ting går skeis. Heller ikke så rart når jeg tropper opp hver morgen seende ut som om jeg sto opp for tre minutter siden. Hver eneste dag kommer jeg inn på skolen sliten, og i det jeg fant som var rent. Utrolig nok ligger det to timer med hard jobbing bak den herjede looken. Fett hår i en messy bun, som blir revet i underveis. Slitne, blå ringer under øynene. Litt sikkel i munnviken. Ikke fordi jeg ikke bryr meg om hvordan jeg ser ut, men fordi hvert våkne sekund fra øynene slås opp til jeg har levert på skolen, er forbeholdt en annen. Jeg er faktisk ganske stolt over kamplooken min. For meg sier den egentlig alt. For andre sier den dessverre ganske mye annet. Når jeg endelig kommer hjem fra min daglige kamp, kan jeg ta meg av Mari.


Det finnes mange definisjoner og ord på skolevegring. For oss passer «ufrivillig fravær» best. Da dette ikke bare gjelder skolen, men også alle fem årene i barnehagen. Det resulterte i en bekymringsmelding, undersøkelse, henleggelse og bytte av barnehage. Der vi nesten ble meldt på nytt. Hverdagen vår har alltid vært preget av trusler, smålige kommentarer, lange møter om fravær og skyldfølelse. I bøttevis!


Hvert barnehageår og skoleår har startet greit. Litt tilvenning, bli kjent med nye ansikter. Den første tiden får vi alltid til på et vis.Til ting ikke fungerer lenger, fordi vi har et barn som krever stor grad av tilpasning. Og like sikkert som at vi vet at vi ikke får det til sånn som «alle andre», kommer tilbakemeldingene, kommentarene og kravene rett etter.

«Dere må være her før...»

«I morgen MÅ han være her til ... hvis ikke må han være hjemme.»

«Har dere prøvd ...?»

«Han går glipp av så mye gøy.»

«Dere må stå opp tidligere.»

«Han går glipp av timene han har krav på.»


Som ung mor har jeg alltid måtte forsvare meg. Til barnehage nummer én. Til barnevernet. Til familiemedlemmer. Til venner og bekjente. Til barnehage nummer to. Til skolen. Underveis i prosessen har diagnoser kommet på plass, det samme med hjelpemidler og rettigheter. Jeg har blitt kjent med andre gjennom Autismeforeldrene og jeg fant stemmen min. Jeg ble trygg i mammarollen, og vet at jeg er ekspert på mitt barn.


Fra teksten innledningsvis ble skrevet i slutten av november 2020, til nå, har det skjedd drastiske endringer. I takt med at jeg ble tryggere på meg selv som mamma, vokste kunnskapen rundt diagnosene til sønnen min. Vi har fått en sakkyndig rapport på plass som støtter oss som foreldre i det vi gjør. Den understreker blant annet at min sønn trenger tilpasning, fleksibilitet og en A, B, C- og D plan. Dagene skal starte på en god måte. De skal ikke starte som det den gjorde i teksten over. Derfor bruker vi nå god tid. Vanligvis er vi på skolen til 10. Men om klokken blir 11, eller til og med 12, så er det viktigste for oss at han er på skolen noen timer.


Likevel viste han igjen tegn til skolevegring høsten 2021. Til tross for at vi ikke stresset han, ikke var «sinte», og at vi la alt til rette for gode morgener. Ut ifra hans begrensede språk, klarte jeg å tolke det som at det var for mange krav. Årsakene til dette var i mange ledd. Vi hadde nylig startet med avlastning hos privat avlaster en helg i måneden. Hun tok på seg oppgaver som vi ikke fikk til hjemme. Som å vaske håret. Hos avlaster nummer to, som har han en ettermiddag i uken, var det for mange krav. Så enkelt som at han ble bedt om å rydde etter seg. Den største årsaken var at skolen hadde gått over til grønt nivå. For en gutt på autismespekteret som startet på skolen i 2020, var dette ekstremt overveldende. Fra kohorter, rekker og ingen i skolegården eller i gangene samtidig - ble det alt for mye for han, når han kunne møte på en flokk med barn hvor som helst. Skolen satte for mange mennesker på han, og det ble for uforutsigbart for han. Løsningen ble fast ansatt som møter han om morgenen. Han fikk tilpasset eget klasserom som han er i på slutten av skoledagen, og over i AKS tiden - da det er den tøffeste overgangen, med alt for mange barn. Vi ba også om at det ikke ble satt så mange krav til han hos avlasterne våre eller på skolen. Dette gjorde susen, og vi har fått tilbake gutten vår.


Dessverre er fraværet fortsatt høyt, som er dét skolen er pliktige til å følge opp i saker med ufrivillig skolefravær/skolevegring. Vi er igjen i en situasjon der vi føler på press, må i samtaler, og frykter en ny barnevernssak. Men, denne runden har jeg forhåpentligvis lært av mine feil. Jeg nekter å bli vippet av pinnen, gi etter for presset, og overføre dette til barnet mitt. Jeg kommer aldri til å bruke tvang for å få han på skolen, og kommer ikke til å gi meg før jeg har fått en skoledag som er tilpasset han og hans behov.


Lær mer om:

Barnevern og skolevegring

PPT

Sakkyndig vurdering

Skolevegring

Spesialundervisning

Mari Knudsen

Sist oppdatert:

15. februar 2022

99423287_10163560990395055_3924146403848224768_n.jpg
bottom of page