top of page

Hva er skolevegring?

Det viktigste man kan gjøre er å lytte til barnet (på den måten de kan kommunisere), skape trygghet og være der for barnet. Om de føler at de har vondt, føler på ubehag eller redsel for skolen, så lytt til dem. De kjenner seg selv best!

Hva er skolevegring?

Vi er ikke fagpersoner, men eksperter på våre barn. Artikkelen er ingen fasit og er en samling av personlige erfaringer, historier fra våre følgere og en samling av andre kilder til informasjon. Her vil du finne informasjon om skolevegring/ufrivillig fravær knyttet opp mot autismespekteret. Selv om du ikke har tilknytting til autismespekteret, finnes det likevel mye nyttig informasjon og lenker til videre lesning (eksterne kilder). Vi tar for oss noen vanlige årsaker til fravær i barnehage og skole, i tillegg til råd om hvordan man kan få hjelp. Artikkelen beskriver foreldrenes og skolens ansvar, samt tar for seg punkter som samarbeid, bekymringsmeldinger, møter med skolen etc.

Temaet er stort, og det er svært vanskelig å få med alt. Er det én ting vi ønsker at du skal sitte igjen med som forelder eller annen omsorgsperson, så er det dette:

Det viktigste man kan gjøre er å lytte til barnet (på den måten de kan kommunisere), skape trygghet og være der for barnet. Om de føler at de har vondt, føler på ubehag eller redsel for skolen, så lytt til dem. De kjenner seg selv best!


«Man har så usannsynlig høye forventninger til hva barn skal klare å gjøre. Tenk om du som voksen hadde slitt med å være på jobb, grått deg i søvn hver kveld, slitt med vond mage og angst hver eneste dag. Hvis du følte at du ikke var velkommen på arbeidsplassen, og følte at du ikke hadde venner der, ingen å snakke med og ingen som snakket til deg. Da hadde du tatt en sykemelding! Så hvorfor skal man forvente noe annet av barn?»

Hentet fra snapdagen til Nathalie mandag 14.02.2022.


Hva er skolevegring/ufrivillig fravær?

Det finnes mange definisjoner på skolevegring. De fleste kilder beskriver skolevegring som «frykt for å gå på skolen» eller «vansker med å møte på skolen grunnet emosjonelt ubehag». Gjerne kombinert med følelsesmessig ubehag, som angst og/eller depresjon. De aller fleste artikler og definisjoner beskriver barn uten diagnoser. Der vanskene kan være at barnet ønsker å gå på skolen, men ikke klarer det av ulike årsaker. Ofte handler artiklene om mobbing. Foreldrene får heller ikke barnet på skolen. Skolevegring/ufrivillig fravær er ikke det samme som skulking.


I artikler som går nærmere inn på autisme og skolevegring brukes «ufrivillig fravær», som vi synes er et mer beskrivende og godt begrep på fenomenet. Fraværet skyldes faktorer som er utenfor barnet og/eller foreldrenes kontroll. Det legger ikke ansvaret på noen, og er etter vår mening et bedre utgangspunkt for å finne årsakene.

Vi bruker både skolevegring og ufrivillig fravær i denne artikkelen. Da vi definerer ufrivillig fravær hos autister som en utfordring der diagnosen(e) kan være en faktor eller årsak. Mens skolevegring defineres som over; redsel eller ubehag for å dra på skolen.


Tegn på skolevegring

Det er viktig å forstå at skolevegring ofte ikke er hovedproblemet. For mange barn er fraværet løsningen på problemet. Hvis barnet gruer seg til å gå på skolen, blir vemodig eller redd når skolen diskuteres etc. over tid, er dette tegn på at noe er galt. Skolevegring kan også oppstå nærmest over natten.


Noen tegn kan være:

- Barnet er redd for å gå på skolen

- Barnet kan late som at hen er syk (mage- og/eller hodevondt er ofte grunn)

- Barnet føler seg trygg hjemme og ønsker å være der

- Barnet får meltdown/shutdown ved vekking, frokost eller andre morgenrutiner

- Barnet får meltdown/shutdown i bilen, utenfor eller på skolen

- Barnet bruker lang tid på å roe seg etter levering

- Barnet blir trist, vemodig, redd eller lignende ved prat om skolen


Noen årsaker til skolevegring og ufrivillig fravær

For barn og ungdom på autismespekteret, kan vanskene skyldes en rekke årsaker. Autismespekteret er så bredt og så unikt at vi ikke kan beskrive alle situasjonene. Vi tar derfor for oss noen vanlige årsaker (basert på egne erfaringer, våre følgeres erfaringer og andre kilder):


Sosiale faktorer (mobbing, utenforskap etc.)

For et barn på autismespekteret er dette et veldig sentralt punkt. Mange barn sliter allerede med sosiale koder og faller derfor raskere utenfor. Det finnes en rekke faktorer innenfor denne kategorien som kan være årsak til barnets skolevegring. Det kan være mobbing, at de føler seg utenfor eller at de ikke forstår hvordan det sosiale fungerer.


Selvfølelse

Dette får et eget punkt, selv om det også hører inn under sosiale faktorer (se over). Om barnet henger etter i undervisningen, ikke får til det samme som andre, gjør feil eller lignende, kan dette føre til lavere selvtillit og mestringsfølelse - som igjen kan gjøre at man ikke mestrer å være på skolen.


Søvnvansker

Søvn er essensielt for oss, og spesielt om vi skal fungere i hverdagen. Som forelder til et barn på autismespekteret vet man at søvn kan være et stort problemområde - barnet våkner på natten, sliter med innsoving etc. Sett fra barnets perspektiv kan det være vanskelig å være den som alltid kommer sent, som igjen kan føre til skolevegring. Kanskje er søvnvanskene så store at man må la barnet sove lenger enn skolestart.


Vansker med overganger

Igjen, en veldig vanlig årsak innenfor autismespekteret. Overgangen fra hjem-skole kan være så vanskelig at barnet ikke nødvendigvis vegrer seg til selve skoledagen, men at overgangen er for vanskelig. Som over kan det være ekstra vanskelig om barnet kommer til ulike tider.


Manglende forståelse

Tenk selv hvordan det ville vært å sitte i en klasse med rundt 20 andre elever. Alle stiller spørsmål til assistenten din, eller læreren må gjenta noe mange ganger fordi du ikke forstår beskjeden. Barn er nysgjerrige av natur, og stiller kanskje spørsmål til diagnosen, hjelpemidler osv. Om man er i et klasserom der det er manglende åpenhet, forståelse og/eller aksept for at man er annerledes, er det ikke rart å forstå at noen barn vegrer seg for å gå på skolen.


Manglende lærerstøtte og tilsyn

Dette kan for eksempel være i tilfeller der diagnose ikke er satt, og eleven mangler tilrettelagt undervisning. Da kan man be om å få koblet inn PP-tjenesten for en kartlegging, en sakkyndig vurdering og deretter en IOP. Mer om alle tre, finner du under rettigheter her.


Foreldrene og/eller begrenset samarbeid mellom skole og hjem

Noen ganger er det foreldrene som er årsaken til skolevegringen eller fraværet. Dette kan være av mange ulike grunner, som at foreldrene er overbeskyttende, har manglende tillit til skolen eller i noen tilfeller, mer alvorlige forhold.


Covid-19

Vi håper selvsagt at pandemien snart er helt over. Likevel er det mange barn som kommer til å slite med ettervirkningene av to år med trafikklysmodellen. Barn har i lang tid vært vant til faste rekker, faste kohorter, faste lærere etc. Barn i småtrinnet (kanskje spesielt barn født i 2014 og 2015) har kanskje ikke helt forstått hvor stor skolen er. Etter gjenåpning kan barnet føle på uforutsigbarhet, man kan møte barn på steder man ikke pleide osv. Generelt er det veldig mange flere barn å forholde seg til på skolen, enn før.


Dette er kun noen årsaker til skolevegring eller ufrivillig fravær. Det er sjelden slik at det kun er én årsak. Dette er helt individuelt, og noe barnet vet best selv. Så lytt til, eller tolk barnet, så godt det lar seg gjøre.


Hva kan barnet gjøre?

Først og fremst: skolevegring eller ufrivillig fravær er ALDRI barnets feil. Barn er ikke pliktig til å gjøre noe som helst.


Det man kan gjøre, om man føler seg trygg på en voksen, er å fortelle hvordan man har det. Kanskje er det en lærer man liker spesielt godt og stoler på, som kan komme hjem til dere?


Vi råder foreldre til å legge til rette for dette. Se mer om foreldrenes ansvar under.


Hva skal skolen/kommunen gjøre?

Loven sier at det er foreldrene som har ansvaret for å påse at barnet får den grunnskoleopplæringen det har plikt og rett til. Dette kommer vi tilbake til under foreldres ansvar. Likevel er det ikke slik at det er foreldrenes ansvar alene.

Kommunen er skoleeier i den offentlige skolen. Det er kommunen som har ansvaret for at alle barn som er bosatt i kommunen, får oppfylt retten til offentlig grunnskoleopplæring.

Skolen er pliktig til å tilrettelegge for alle barn i skolen. Om barnet ikke har diagnoser, spesialundervisning eller andre tiltak på plass, skal skolen vurdere dette. Foreldre kan også be om at en slik kartlegging settes i gang for å få et vedtak på spesialundervisning. Dette kan du lese mer om under rettigheter her.


Skolen er pliktig til å følge opp fravær. Om dette skyldes forklarlige eller uforklarlige årsaker. Man vil ofte bli kalt inn til møter med skolen, for å diskutere fraværet.
Selv når man allerede har spesialundervisning, andre hjelpetiltak og/eller avtaler på plass, skal skolen følge opp fraværet kontinuerlig.


Skolen har rammer som de må følge, men i skolevegringssaker der barnet er helt eller delvis borte, bør tiltak settes i gang på barnets premisser. Dette for å trygge barnet, skape tillit og forsøke å få barnet tilbake på skolen, helt eller delvis.


Skolen skal skape et samarbeid mellom hjem og skole. De skal vise forståelse for at foreldre naturligvis er bekymret for barna sine, de skal skape en god dialog, gi god informasjon og kommunisere godt ut til foreldrene. Det er viktig at skolen bestiller tolk for foreldre med minoritetsbakgrunn i slike møter. Dette kan man også kreve selv.


Ansvaret skal aldri legges på barnet eller foreldrene. I noen tilfeller oppleves det ikke slik. Foreldre kan føle seg mistenkeliggjort, kanskje frykte bekymringsmelding til barnevernet. Barnet skal aldri føle på at det er deres feil.


Om foreldrene ikke svarer, kommuniserer, eller på andre måter samarbeider med skolen, og det ikke finnes årsaker til fraværet - utløses meldeplikten. Skolen er da pliktig til å sende en bekymringsmelding. Vi har en egen artikkel om dette her.


Hva skal foreldre gjøre?

Som forelder til et barn som viser tegn til skolevegring eller har ufrivillig fravær, kan man ofte kjenne på et helt spekter av følelser. Som skyldfølelse, motløshet, frustrasjon, skam, sinne, sorg, frykt og andre vonde følelser. Mange foreldre beskriver at de selv utvikler angst og/eller depresjon. Foreldre føler seg ofte delt mellom å stille opp for eget barn, og skolen som forventer at man får barnet på skolen. Når vi som foreldre på mange måter «mislykkes» med dette, er det ikke rart at slike følelser tar overhånd. Det er igjen viktig å understreke at det som regel ikke er noens feil, og aldri barnets.


Loven sier at det er foreldrene som har ansvaret for å påse at barnet får den grunnskoleopplæringen det har plikt og rett til. Det er viktig å understreke at det er opplæringsplikt i Norge, ikke skoleplikt. Det er ingenting som tilsier at barnet være på skolen. Derimot har barnet krav og plikt til grunnskoleopplæring. Det vil si at barnet kan ha hjemmeundervisning, men da er foreldrene pliktig til å sørge for dette.

Som skrevet under skolens ansvar over, er det likevel ikke slik at man skal stå alene om å sørge for at opplæringsplikten følges i saker om skolevegring/ufrivillig fravær.


Samarbeid med skolen
Ofte starter en skolevegringssak med at man enten er bekymret som forelder selv, eller at man blir kalt inn til et møte med skolen.
Et råd er å få ansvarsfordelingen klart for alle parter fra start, da kommunikasjon og samarbeid er svært viktig. Det er avgjørende at begge parter føler at man spiller på samme lag.


Som forelder har man også et ansvar for å få skole-hjem samarbeidet til å fungere.


I noen tilfeller er det foreldrene som ikke ønsker å være på samme lag. I andre tilfeller er det skolen som er vanskelig, og som jobber imot. I disse tilfellene er det lurt å få med seg noen som er på samme side som dere. Det kan være en bekjent, PPT, barnevern, fysio- eller ergoterapeut eller andre. Man har rett til å ha med seg støtte på alle møter. Vi råder dere sterkt til å forsøke å få til et godt skole-hjem samarbeid. Det er forståelig, dersom tilliten er brutt, eller man har en konflikt gående, at man ikke ønsker å samarbeide med skolen. Likevel er det svært viktig for barnet at dette gjøres.

Skolen skal informere og invitere til dialog om tiltak som er til det beste for eleven og læringssituasjonen.

Dere har blant annet rett til:

- Å be om å få snakke med noen andre, for eksempel rektor (om man er i møte med kontaktlærer, avdelingsleder eller andre).

- Å ha med hvem dere vil som støtte på møter.

- Å be om at konkrete datoer og hvem som er ansvarlig, skrives i referatet.

- Å få referat fra alle møter. Disse skal signeres av alle deltakere. Er dere uenige, signerer dere ikke.

- Mener dere at skolen ikke har gjort det de skal, kan saken meldes til Statsforvalteren.


Kartlegging av vanskene

Det kan være vanskelig å finne årsaken til skolevegring, spesielt for barn på autismespekteret, hvor flere også er non-verbale. Da kan det være ekstra vanskelig å finne ut hvorfor barnet gruer seg til å dra på skolen, eller viser andre tegn til skolevegring. Man kjenner sitt eget barn best!

Det absolutt beste man kan gjøre ved skolevegring, er å lytte til barnet. De vet best hva som plager dem, og hvorfor. Dette anbefales av eksperter på området. Lytt.
Dessverre er det ikke alltid mulig på den tradisjonelle måten. Om mulig, lytt til barnet på deres måte – om det er tegn til tale, eller annen alternativ kommunikasjon. Om man ikke klarer å kartlegge årsakene gjennom kommunikasjon med barnet, er det andre metoder man kan prøve.


I slike tilfeller er vårt beste råd å ha en god og åpen kommunikasjon med skolen, og at dere sammen kartlegger mulige utfordrende faktorer i løpet av skoledagen. Her er det kjente verktøyet «prøv og feil» sentralt. Prøv å eliminere én og én faktor, for å finne årsaken(e). Kanskje er det bare en liten endring som skal til for å gjøre skolehverdagen lettere. Vi tar på ingen måte lett på det, men en liten endring kan gjøre mye for barn som viser tegn til skolevegring. For barn som sliter med skolevegring anbefaler uansett kartlegging, kommunikasjon og samarbeid i saken.


Kontakte andre instanser

Skolen, foreldrene eller barnet selv kan kontakte andre instanser for å få hjelp og veiledning.
Dette kan være lege, helsesykepleier, utredende instans eller andre. De vil gi veiledning og råd til hva man kan gjøre videre. Vårt råd er at skolen og hjemmet samarbeider om å kontakte andre instanser, slik at man kan lage en ansvarsgruppe - om dette ikke allerede er på plass. Er dette allerede på plass, vil det være gunstig å få inn noen som har kunnskap på området inn i gruppen. Dette kan for eksempel være noen fra en instans som allerede er involvert i barnet.
Lege kan også henvise til BUP (Barne- og ungdomspsykiatrien) eller lignende instanser, om dette er aktuelt.


Skape trygghet

Noen tror at å gjøre det mindre gøy eller koselig hjemme fører til at barnet ønsker å være på skolen igjen. Dette er i de aller fleste tilfeller ikke løsningen. Barnet trenger å føle at noe er trygt. Derfor bør man som forelder skape trygghet hjemme.
Dette er en felle det kan være lett å gå i. Selvsagt ønsker man at barnet føler på trygghet i begge de viktigste arenaene i livet sitt. Om dette ikke er mulig, skap det iallfall på én arena. Foreldrene er også en del av hjemmet, og skal også oppleves som trygge.


Foreldrenes følelser rundt utfordringen er forståelige, og selvsagt akseptable. Men det er viktig at man ikke lar sinne og frustrasjon gå ut over barnet. Skap en egen arena hvor deres følelser kan bearbeides, slik at hjemmet føles trygt. Det hjelper ikke barnet å overhøre at foreldrene er bekymret, redde eller lei seg fordi det ikke er på skolen. Be eventuelt om hjelp til å skape denne arenaen. Finn et sted der dine følelser kan få utløp, borte fra hjemmet - om dette er med partner, en venn, skolen eller psykolog.


Ikke bruk tvang

Man kan føle seg presset som forelder til å tvinge barnet på skolen. Dette frarådes sterkt av eksperter på området. Dette kan gjøre vondt mye verre. Som beskrevet over er trygghet hjemme svært viktig for barnet. Foreldrene er som nevnt en del av hjemmet, og skal oppleves som trygge. Vi fraråder sterkt bruk av tvang og/eller straff generelt, også i skolevegringssaker. Belønning kan i noen tilfeller fungere, men dette vet man best selv. Kanskje man kan planlegge noe hyggelig etter skolen. Belønning er en vanskelig tematikk. Ikke straff barnet med å ikke gjennomføre planen om de ikke fikk det til. Feir heller at de forsøkte, uansett utfall.


Skolen eller barnehagen skal på ingen måte bruke barnevernet som en trussel for å få dere til å tvinge barnet på skolen. Hvis dette er tilfelle, be om grunnlaget for at de mener at meldeplikten utløses.

Bekymringsmelding uten rett grunnlag, kan meldes til Statsforvalteren. Når det ikke er bekymring for alvorlig omsorgssvikt eller vold i hjemmet, bryter skolen taushetsplikten når de sender bekymringsmelding til barnevernet. Vi har en egen artikkel om barnevernet og skolevegring her.


Videre lesning:

- Artikkel om Tourette og barnevern 

- Masteroppgave om autisme og barnevern 

- Artikkel om foreldres opplevelse av hjelpeapparatet i skolevegringssaker 


Mari Knudsen

Sist oppdatert:

16. februar 2022

99423287_10163560990395055_3924146403848224768_n.jpg
bottom of page